Besøk på Slottsfjellets barnehjem

Endelig er dagen kommet for å besøke Slottsfjellets barnehjem og ressurssenter. Mathea sin skole, Eik skole i Tønsberg, har støttet barnehjemmet fra de startet opp etter tsunamien i 2004. Siden vi skulle reise til Sri Lanka syntes vi det kunne være spennende å besøke barnehjemmet. Før vi dro samlet vi inn litt penger under Eikbarnas dag, mine snegledugnader og litt oppsparte ukepenger slik at vi kan kjøpe med oss litt av det barna trenger. Fra Norge har vi fått sponset blyanter og fargestifter fra Norli i Tønsberg og Tolvsrød bokhandel, litt bøker og skrivesaker fra skolen og hoppetau fra BRIO, Tønsberg. Vi har med oss litt barnetøy og i Trinco handler vi inn 120 håndklær, tannbørster, tannkrem, såpestykker, kaker, brus, fotballer og volleyballer.

På Slottsfjellets barnehjem møter vi lederen Mr. Santhosh og får informasjon om hvordan senteret drives. Vi overværer timen i grafisk design. Ressurssenteret videreutdanner studenter i data, søm, engelsk og landbruk. Slottsfjellet barnehjem har til nå leid lokale, men i løpet av neste år står nytt hus ferdig basert på midler som er samlet inn i Norge.

Når skoledagen for barnehjemsbarna er over og middagen er spist kommer over 60 jenter og gutter gående to og to. Det er høytidelig og flere av barna synger sanger for oss før vi deler ut gavene. Mathea synes det er kjempe gøy og har gledet seg i flere dager.  Jeg demonstrer fotball- og hoppetaukunnskapene mine slik at alle får seg en god latter.

Guttehjemmet i Trinco er neste barnehjem for tur og så kommer Matheas og vårt høydepunkt med jentebarnehjemmet utenfor Trinco. Oda blir barnehjemmets lille kjæledegge og jentene bytter på å bære henne nesten hele tiden. Oda som synes oppmerksomheten her på Sri Lanka er i meste laget stort sett hele tiden synes jentebæring er helt greit. Vi spiller volleyball, fotball og hopper tau. Det er en flott ettermiddag som små og store synes er tøff, rørende, flott og fantastisk. Vi har i dag fadderbarn i Nepal gjennom Plan, men nå vil vi bli faddere gjennom Slottsfjellets barnehjem også.

Litt natur, kultur og svømmetrening

Seks kilometer nord for Uppuveli ligger enda en av Sri Lankas fineste strender, Nilaveli. Men da det er alt for varmt å ligge på stranden, tar vi en båt ut til den lille øya Pigeon Island. Vi slår oss til i skyggen av et lite tre og hopper i vannet med dykkemasker. Her er det mengder av koraller og fisker i alle slags farger. Marcus og Mathea går en liten tur på øya som også er nasjonalpark, mens Oda og jeg sitter i vannet og finner fine skjell. 

I Trinco står hindutempelet Koneswaram Kovil oppe på en klippe. Det er en av fem historiske hindutempler som er dedikert til Shiva. Disse templene skal beskytte øya mot naturkatastrofer. Under tsunamien i 2004 beskyttet den 130 meter høye klippen byen slik at bølgene ikke var like store her som oppe i Uppuveli og Nilaveli hvor bølgene ødela alt i mils omkrets. På vei opp til Uppaveli må den vakre svarte steinkirken også foreviges.

Hotellets strandbar er grei til lunch, med vakker utsikt over strand og hav. Ellers nyter vi sol, vann og bad. Jentene storkoser seg i bassengene og Mathea synes det er så gøy med svømmetrening.

Trincomalee

Målet for reisen vår er østkysten og byen Trincomalee eller Trinco som den heter på folkemunne. Byen og området nord for Trinco har vært hardt rammet under krigen og tsunamien i 2004. Det er mange spor etter tøffe tider, men byen begynner sakte, men sikkert og jobbe seg oppover igjen.

Veien fra nasjonalparken Minneriya til Trinco fortjener litt oppmerksomhet. Vi trodde jo at man hadde kommet litt lenger i veibyggingen etter krigen enn hva de faktisk har gjort. Men til neste år, da er sikkert allting så mye bedre!! Man kan være heldig å støte på asfaltert og oppmerket vei nesten uten biler, men det er langt fra en selvfølge. Det vanligste er gass, brems, gass, bump og dump og tut-tut.

Vi kommer til Trinco lørdag og det meste er booket opp av overnatting siden det er fullmåne og festligheter. Vi kan få et billig sted hvor det er uvisst når strømmen kommer tilbake, men vi kjenner siden det er så varmt, 35 c ++, mye kaos og byen er sliten at det kan være greit å bo litt bedre. Vi reiser derfor litt nordover til badebyen Uppuveli hvor vi finner et dyrt og deilig hotell, Chaaya Blue. Det har svømmebasseng, ei flott strand og internett så da er mor og barn fornøyde...

Fra tenner til trapper og elefanter

Etter en natt i bushen er vi klare for å forlate overnattingsstedet til fordel for Sigiriya, som står på UNESCOs verdensarvliste. Sigiriya er restene av en utdødd vulkan. Som Ayers Rock i Australia tårner den opp fra en slette, men i motsetning til Ayers Rock er den omgitt av jungel.

Etter å ha passert en vollgrav med krokodiller (vi så ingen, men hvem vet hva som skjuler seg i vannet…) går vi gjennom et område som tidligere var fullt av basseng og hager. Arkeologene og mytene strides om hva Sigiriya engang var, mens mytene forteller om et godt befestet kongepalass  mener arkeologene at det var et buddistisk kloster. Imponerende er det uansett.

Varmen slår mot oss selv om klokken så vidt har passert ni. Fra foten av fjellet er det 1250 trappetrinn og 150 høydemeter som venter. I varmen, med små barn og bratte trappetrinn forventer vi ikke å nå toppen, men vi legger i vei og ser hvor langt vi kommer. Halvveis til toppen er det en åpen spiraltrapp som leder opp til et galleri på den loddrette fjellveggen. Mens vi jentene venter på platået går Marcus opp for å forevige imponerende veggmalerier fra tidligere tider. 

Vi fortsetter videre oppover de bratte trappene og kommer til løveplatået. I dag er det kun løveføttene som er igjen av det som en gang var en gedigen løvestatue. Trappen videre opp til toppen gikk den gang gjennom munnen på løven. Oda og jeg venter ved løveplatået mens Mathea og Marcus går litt oppover. Det blir i høyeste laget for Mathea, men Marcus går til toppen og foreviger de fundamentene som er igjen av bygningene som en gang var der og den flotte utsikten.

Trappetrinnene er ikke mindre bratte på veien ned, så vi går forsiktig på de smale trinnene. Nesten nede er det en slangetemmer som spiller opp en kobra som er funnet i jungelen. Jentene er utrolig flinke og vi er alle slitne, men fornøyde. Nå smaker det deilig med kaldt vann og nypresset juice.

På kvelden venter safaritur i Minneriya nasjonalpark. Her har det ikke regnet på seks måneder så elefantene samles rundt restene av innsjøen i parken.

Dyrene i parken er ennå ganske sky så det kan ikke sammenlignes med safari i Bandhavgarh, India. Vi ser apekatter, en sjakal, bøfler, påfugler og mange elefanter samt noen kuer her og der. Jentene syntes det er gøy å endelig være på safari, de speidet etter dyr og fotograferte flittig.

Kandy - ei tann vi aldri så

Siden det har blitt dårlig med planlegging før reisen og mye bloggejobbing fra Maldivene har hotellovernattingene her kommet som julen på kjærringa! Så i Kandy fikk vi bare så vidt overnatting da vi selvsagt ikke visste at det var VM i cricket og at flere av kampene skulle gå nettopp i denne byen. Cricket er for tidligere britiske koloniland som fotball er for Europa. Stor stas! Vi fikk stuet oss inn på et rom med to senger og to madrasser på resten av gulvplassen, med bager og koffert var det fullt. Ikke akkurat Lux!!

Tilbake til byen, Kandy. I dag er Kandy landets kulturelle hovedstad. ”Hotellet” vårt ligger oppi åskanten med utsikt utover innsjøen og byens viktigste tempel, ”Temple of the tooth”. En av Buddhas tenner er å finne her, men etter jakten på minibank og kontanter så rakk vi akkurat ikke formiddagens tannvisning. Så til andre som skal i samme ærend, husk tannåpningstider! Heldigvis har vi en 7 åring i hus så løse tenner har vi nok av.

Men Tanntempelet er et flott skue, med mange fine utskjæringer og malerier.  I 1998, under krigen, ble deler av tempelet ødelagt i en terroraksjon, men mye er restaurert i dag. Den årlige festivalen Esala Perahera er høydepunktet i byen. I juli/augsut fylles gatene av dansere og festpyntede elefanter. Kongeelefanten går i opptoget med en reproduksjon av Buddhas tann. Men nå ligger Buddhas tann god bevart i et gullbur bak en gulldør med lotusblomster rundt.

Sri Lanka

Fra en beskyttet tilværelse på Lux og Maldivene går turen videre til Sri Lanka. Etter mange tiår med krig og store ødeleggelser etter tsunamien i 2004 ble det endelig fred i landet i 2009.

Etter en natt i Colombo setter vi kursen nordøstover til elefantbarnehjemmet i Pinnewala. Trafikken ut fra Colombo er skikkelig kaos så det er like greit at "kjøre bil selv" planene våre ble forkastet til fordel for det alle turister gjør, leie en bil med sjåfør. Her kjører biler, busser, motorsykler, tuk-tuker og sykler side om side, på utsiden, innsiden eller en annen plass for tut og kjør. Vi kjører, bremser, tuter, kjører, tuter og bremser litt igjen og slik gikk timene.... I kilometer er det nemlig ikke så langt til elefantbarnehjemmet, bare 90 km, men i tid er det mye lenger.

I reisebibelen, Lonely Planets Sri Lanka står det at Elefantbarnehjemmet er den attraksjonen på Sri Lanka som splitter de besøkende i to. Den ene delen synes steder er fantastisk, mens den andre synes det er for mye zoo. Forventningene er store og vi gleder oss til å se alle babyelefantene. Det var noen små babyer der, ellers er det flest større, samt noen elefanter som er blinde eller har fått bena ødelagt i miner. Oda og Mathea mater elefanter med både frukt og tåteflaske. På andre siden av veien for elefantbarnehjemmet ligger det en elv der elefantene bader to ganger om dagen. Langs veien ned til elven er det en rekke butikker. Her selger de blant annet elefantbæsjpapir. Vi får en grundig innføring i hvordan avføring forvandles til miljøvennlig papir. Brevpapir blir anskaffet for å videreformidle historiene.

Mens vi rusler nedover gaten hører vi plutselig at det blåses høyt i et horn. Vi snur oss og nedover gaten kommer hele elefantflokken marsjerende. Dette må være Sri Lankas svar på okseløpet i Pamplona. Vi skynder oss til enden av veien før elefantene tar oss igjen.

Er elefantbarnehjemmet vært et besøk? Ja, så absolutt, men barnehjemmet ødelegger litt for seg selv med mahouter (elefantpassere) som hele tiden maser om at man skal ta bilder for så å be om penger etterpå. Vi synes den beste delen var når elefantene kom marsjerende nedover gaten til elven og når vi var med å vaske elefantene i elven etterpå.

Farvel til luksus, sus og dus...

Et fantastisk opphold går mot slutten og vi pakker koffertene og nyter de siste timene i paradis. Mange av øyene på Maldivene er kanskje kun for stormforelskede nygifte, men her på Lux favner de om oss alle. Øya er ganske stor og det gjør at man kan være alene på stranda eller treffe andre på noen av de ulike aktivitetene. Vi reiser med jentene våre på 5 og 7 år. Vi har alle kost oss som plommen i egget. Lux passer som reisemål for barnefamilier i alle aldre. Alt fra de som er i barselpermisjon til ungdommen som vil være med foreldrene på en siste ferietur. Det er ingen farlige dyr eller insekter på Lux. Egen lege på øya gjør at man føler seg trygg. Maten er utrolig god og vi spiste alt fra salat til is uten at noen av oss ble dårlige. Vi har alltid tenkt at en ukes tur når man reiser så langt blir i korteste laget, men på Lux hvor man bare nyter uka og tar livet med ro er batteriene ladet og vi føler vi har vært lenge av gårde. Det går helt fint å reise en uke, men det perfekte vil kanskje være en 8-10 dagers tur, siden 2 dager går bort i reise.

Solen skinner og vi venter på å gå om bord i sjøflyet. Det er vemodig å forlate et slikt vakkert sted, men minnene har vi pakket ned og de skal vi kose oss med på en kald vinterdag. 

Reis til Lux du også, et fantastisk sted med utrolig god mat, vennlige mennesker og nydelig natur. En vakker dag er vi tilbake, så til da – på gjensyn!! 

Takk til Magasinet Reiselyst og Resorten Lux for at vi fikk teste dette paradiset!! 

- Nå venter nye eventyr på Sri Lanka.