Take nothing but pictures, leave nothing but footprints...

torsdag 24. februar 2011

En pizza, to brannbiler og åtte brannmenn


Det er pizza på menyen. Lene har lurt på når det blir tantes hjemmelagde pizza igjen, så jeg tenker at i dag passer det fint. At dagens middag skal bli så actionfylt er riktignok ikke i mine planer...

Hjemmelaget pizza:

Bunn: 
2 egg
1 ss fløte
1 ss olje
1/2 ts bakepulver
2 ss bakemiks/proteinpulver
1 1/2 dl revet ost
litt salt

Stekes på 225 c i ca 10 min

Tomatsaus:
2 fedd hvitløk
1/2 løk - begge finhakkes og freses i litt olje
Ha i en boks med hakkede tomater
Provence krydder
Litt salt, pepper og sukrin/sukker
Kokes i 20 min og kjøres glatt med stavmikser

Over bunnen smøres tomatsaus, ta på osteskiver, skinkeskiver, rød løk og tilslutt bacon. 
Stekes i ca 10-15 min på 225 c. Mot slutten helles over smeltet hvitløksmør og grilles litt i stekeovnen..
Serveres med hvitløksrømme (rømme, hvitløk, salt og pepper) og ruccolasalat

De minste jentene ville ha salami på

Det er nå action starter for fullt... Den dyre Miele ovnen er litt ivrig og sender ut en haug med hvitløksduft når jeg åpner døren slik at brannalarmen aktiveres og det uler og uler i hele leiligheten. Nå får vi i alle fall sjekket at brannvarsleren fungerer hvis man skulle være i tvil om det. Vi aner ikke hvor vi skal slå av alarmen og ikke har vi telefonnummeret til alarmsentralen (kunne vært kjekt å ha finner vi ut nå!!). Etter en liten stund slutter plutselig alarmen å ule og vi kan nyte en nesten nystekt pizza. Vi (les jeg) tuller og sier at "tenk om brannbilen hadde kommet, da kunne vi invitere de på pizza". Vi spiser noen biter til og så hører vi sirener i det fjerne. "Ha-ha, tenk om det er brannbilen som kommer til oss?".

Ops..., de kom visst til oss...

Sirene blir sterkere og sterkere og med ett er det ikke like gøy. "Herregud! Tenk om det er en brannbil??" Mathea løper ut på verandaen med meg i hælene og lenger oppi gata ser vi en rød brannbil komme med fulle sirer!! "OMG!!" Det kommer ikke bare en, men jammen er det to brannbiler som stopper utenfor huset. Åtte brannmenn (seks kjekke og to litt eldre) velter ut av brannbilene, røykdykker og gode greier.


Vi er litt skjelvne i beina når vi kommer oss ned til dem. De tar det hele heldigvis med knusende ro og er glade for at alt er bra med oss. Jeg sier at jeg lager pizza, men jeg visste ikke at det var SÅ mange som kom for da burde jeg laget flere. De smiler og sier vi må skaffe oss nummeret til vaktselskapet slik at vi har det til senere. Vi fortsetter med middagen, enda litt mindre nystekt nå, men hva gjør vel det?

Nå kan vi angre på at vi ikke kjøpte årskalenderen med lettkledde brannmenn som ble solgt på senteret før jul... 




tirsdag 22. februar 2011

Jordskjelvrammede Christchurch - takknemlige for at vi reiste derfra i går...



Christchurch Cathedral, via @TessWoolcock.

Det er vanskelig å skjønne at et stort jordskjelv har rammet Christchurch i dag etter å ha reist fra byen så sent som i går.

Slik så katedralen ut for to dager siden...
For to dager siden stod vi å beundret den flotte katedralen - i dag er plassen utenfor fylt med murstein fra katedralens tårn. Folk er innesperret både der og i flere bygninger rundt om i byen.

Byens vakre katedral klarte seg i
forrige jordskjelv, men ikke nå... 

New Zealand er ofte rammet av jordskjelv da landet ligger midt mellom to tektoniske plater. Dagens skjelv var på 6,3 på Richters skala og lavere enn jordskjelvet som rammet byen i september i fjor. Den gang var jordskjelvet på 7,0, men siden dette skjelvet hadde sitt episenter nærmere byen og kom midt på dagen er dessverre ødeleggelsene større og dødstallene stiger.

En ubekymret by for to dager siden


Vi er takknemlige for å være tilbake i Adelaide, men føler veldig med innbyggerne som nok en gang er hardt rammet av et jordskjelv, har mistet eller savner sine kjære og må bygge opp byen sin på nytt atter en gang...

Mt. Cook - blir oppdatert senere...

søndag 20. februar 2011

Adrenalinbyen Queenstown


Den gamle gullgraverbyen Queenstown ligger mellom den flotte fjellkjeden the Remarkables og innsjøen Lake Wakatipu. Det tar oss tre timer med bil å komme fra Te Anau til byen få kjeder seg i, Queenstown. Fra å være en litt søvnig by på 70-tallet har nå Queenstown blitt ledende for aktiviteter til luft og vanns. Her tar mange sitt første hopp fra fly, en fjellskråning, en bru eller vannaktiviteter som rafting eller tur med jetbåt. Vi så for oss at byen var av litt størrelse, men når vi kommer dit minner den oss mer om Hemsedal. Et lite sted med mye fart, mange restauranter, bra shopping og mange turister.


Vi har heldigvis med oss ei med et hig etter litt ekstra adrenalin, så Lene har problemer med å velge ut hva hun skal gjøre. Hun har bungy jumpet i Rjukan før, så Shotover Canyon Swing frister mer, verden høyeste huske som er 109 m over havet... Say no more… 
Lene velger å hoppe ”Elvis cutaway”, hvor man ligger i lufta med hendene bak hodet og faller 60 m i fritt fall. 


Det holder ikke å kaste seg utfor en gang så neste hopp er et ”Pin Drop” hvor hun holder hendene bak ryggen og hopper ut fra plattformen og nyter (!) utsikten.


Kanskje ikke noe for mammaen og bestemoren..., men her er iallefall videoklippene:



Det er fullt mulig å gjøre ting som er behagelig, men ikke like skummelt her også, så jeg tok meg like godt en spatime. En blanding av svensk og dyp sportsmassasje gjør at stive og støle muskler blir trykket og massert på, mens Marcus og jentene er på det lille undervannsobservatoriet og mater ørretten og ser endene som dykker under vann. Vi nyter en hjemmelaget is på byens beste iskrembutikk, Patagonia og ser fjellene skifter farge i solnedgangen.

Oda putter på en dollar så fiskene får mat
Oda prøver en av byens mange ekstremsporttilbud - "The tunnel drop"

Vi bor på Queenstown Lakeview Holiday Park i to netter og har kort vei til byens gondol. Så etter en litt treg start på dagen går vi opp bakken og tar gondolen de 730 m opp til Bob’s Peak. 



Der får vi en fantastisk utsikt utover byen, fjellene og den blågrønne innsjøen. Mange tar turen opp på Bob’s Peak for å tandemhoppe paraglider, kjøre en type bilbane ned eller ta seg et bungy jump. Vi koser oss derimot med en is og tar gondolen ned igjen.


Oda får is av en "ekte" Kiwi 

Queenstown er bungy jumpingens vugge etter at New Zealanderen, A. J. Hackett hoppet fra Eiffeltårnet i 1986 med bare en stikk om anklene. I 1988 ble Kawarau Bridge, 23 km utenfor byen, verdens første kommersielle sted for bungy jumping. Vi treffer på Ron fra Sydney som akkurat har kastet seg utfor selv i en alder av 70 år! Det er mao aldri for sent for bungy jumping!!



Vi lar andre fortsette med ekstremsporten og setter kursen mot Mt. Cook, New Zealand høyeste fjell. På veien ikke langt fra Queenstown kjører vi forbi en annen gullgraverby som vi gjerne skulle hatt tid til å stoppe i, Arrowtown, hvor mer enn 60 av bygningene er originalt fra den tiden man fant gull i området. 

tirsdag 15. februar 2011

Bursdagsfeiring blant fjord og fjell


Det er noen i familien (les; en) som er opptatt av hvilket kontinent han feirer bursdagen sin på… Nå er dagen her og bursdagsbarnet kan feire dagen sin i Oseania. Da mangler bare Afrika, men det må han nesten vente med til et annet år.

Dagen begynner grytidlig med en frøken Oda som våkner i 5 tiden, ja, ja… like greit siden vi allikevel skal opp i otta.  Vi reiser fra Te Anau kl 07 og har god tid til å komme oss til Milford Sound før vi skal på båttur 10.30. Det anbefales i alle fall å reise fra Te Anau før kl 08 nå på sommeren, slik at man slipper unna hordene med turbusser.  Det er klart vi vil slippe unna dem!


Tåken ligger lavt. Værmeldingen melder om strålende sol, så vi håper det stemmer. Det er sommer her på NZ, men som i Norge kan været skifte fort og regnet øser ofte ned.  Ute viser gradestokken 9 c, brrr. Det er lenge siden vi har hatt temperaturer som bare viser ett siffer!
Plutselig sprekker tåkelaget og vi får se en fjelltopp som bader i morgensol. Et lite glimt og så borte igjen.


Tåka letter for godt og høye grå fjell viser seg innover i dalen. Det ligner Norge, men er litt ulikt allikevel.  Marcus ønsker å se fuglen Kea, den uskikkelige tenåringspapegøyen. Da vi kommer ut av tunnelen, Homer, er fuglen klar til å bli foreviget oppe på bilen vår. Artig for små og store.


I Milford Sound skal vi ta naturcruise med Southern Discoveries. Båtturen tar litt over 2 timer. Vi kjører utover fjorden og har stupbratte fjell på begge sider. 


Naturen er vakker og fossefallene er høye og flotte. Regnbuen glitrer om kapp med solen i fossefallet mens de spiller ”Over the rainbow” over høytaleren.  Stemningsfullt!


Sjøløvene lever et bedagelig liv i Milford Sound. De soler seg på steinene og avkjøler seg med et dykk i det klare vannet.


Jeg spør guiden om vi kommer til å se Fjordland pingviner på turen siden jeg vet Marcus gjerne skulle sett et par. Nei, det tror hun ikke på denne tiden. Pingvinene sees gjerne fra juli til desember, men nå på sommeren holder de gjerne til oppunder busker og kratt så da er de vanskelig å se fra båten. Men vi er heldige. Det går ikke lang tid før vi ser to pingviner i vannet så det var vel en bursdagshilsen til Marcus.


En fantastisk tur går mot slutten. Milford Sound er Norges svar på Geirangerfjorden. Jeg kan ikke tenke meg at verdensarvlistede Milford Sound ville fått høyspentmaster og håper vi i Norge fortsatt kan vise til vakker natur uten forstyrrende elementer.


Bursdagsbarnet ønsket seg nachos til middag, så det måtte han jo få. Sjokoladekake blir bakt og  jeg får låne bakepapir av de hyggelige folkene her vi bor på Te Anau Great Lakes Holiday Park. Mannen i huset spør kona si om hun har noe bakepapir fordi han trenger det til ei ”ung og vakker” jente. Det er da jeg virkelig skjønner at ungdomskilden fra fossen i Milford Sound er sann og gjett om jeg er glad jeg smurte vannet godt i fjeset slik at jeg blir i tyveårene igjen!!


Jentene dekorerer sjokoladekaka så den blir overlesset av Smarties, små marshmallows og kakepynt. Nå er alle mette og fornøyde og bursdagsgutten synes dagen har vært helt topp!!


Gratulasjoner kan overbringes i kommentarfeltet under. Det er så koselig å få hilsen på bloggen og vi vet at det er flere enn Nutte, tante og onkel, bestemor og bestefar og Størstepia som leser bloggen.
Tusen takk for at dere legger inn hilsen og til dere andre - vi hører gjerne fra dere!
(Trykk på legg inn kommentar - anonym - skriv en hilsen og husk å skrive hvem det er fra... Lykke til!!)

Halvøya for naturelskere


Fra Oamaru til Dunedin er det heldigvis ikke mer enn et par timers kjøring. Dunedin er også en flott by med historiske bygninger.  Det sies at byen er like skotsk som byer i Skottland. Det er lørdag, marked og regn i lufta, men hva gjør vel det? 



Vi passerer et bryllup hvor i alle fall noen av mannfolkene er i kilt, så ja, de har nok aner fra Skottland. Vi spiser lunsj og rusler i gatene før vi reiser de 20 min ut til Otago halvøya. Veien er smal og det skal ikke mye til for å havne til sjøs, der veien snirkler seg bortover. Vi gleder oss til å tilbringe hele to (!) dager på samme sted, en hytte på Portobello Village Tourist Park.



Otago halvøya er et flott sted for alle som er glade i natur og dyreliv. Eller som det står i Lonely Planet ”Otago Peninsula is a near compulsory excursion unless you hate animals”.  På halvøyas østre tipp finnes verdens eneste fastlandskoloni av albatrosser. 


Den beste tiden for å se albatrossene er fra desember til februar. På albatross-senteret, The Royal Albatross Center, blir vi med på en times guidet tur for å se albatrossredene på kort avstand. Vi går inn i glasshytter og ser 6 albatrosser som passer på ungene sine. 


Den yngste ungen vi ser er bare 5 dager gammel. Den er bitte liten, lyse grå og veldig søt. Albatrossene har et vingespenn på over 3 meter. Den eldste albatrossen som de har hatt på området ble over 60 år. 


På halvøya har de også et konservasjonssenter for guløye pingviner. Her ser man pingviner hele året igjennom, men den beste tiden er fra oktober til mars. Man kan heller ikke her gå på egenhånd, men må ha med seg en guide. 



Vi besøker pingvin”sykehuset” og står musestille og ser på de små søte pingvinene som er skadet eller har fått i seg for lite næring. Noen er nesten friske og skal snart slippes ut på området igjen. Her har de replantet skogen og bygget opp pingvinredene.  


Guløye pingviner er veldig kresne på hvor de legger egg. Som eneste pingvinart liker de nemlig ikke å ha rede hvor de kan se de andre pingvinenes rede og de hekker derfor i skogen. Fra forskjellige skjulesteder i skogen og langs stranden ser vi flere nesten voksne unger og en voksen pingvin som har kommet hjem fra dagens fisketur. 



mandag 14. februar 2011

Pingviner og gamle bygninger



Vi forlater Kaikoura og har en lang dags kjøring foran oss. Små og store er litt slitne og trøtte så det er ikke den lystigste gjengen som fortsetter sørover. Vi passerer Christchurch, men siden vi skal tilbringe noen dager her før vi reiser hjemover kjører vi ikke innom byen. Vi stopper ikke før vi kommer til pingvinbyen Oamaru. 


Byen har noen av NZs best bevarte viktorianske bygninger. Her har tiden stått stille og det er ikke vanskelig å skjønne at disse gatene har blitt brukt i flere spillefilmer.  Vi hadde egentlig tenkt å kjøre rett til Dunedin, men er glad vi stopper i Oamaru.


Vi finner hytta vi skal bo i Oamaru Top 10 holiday park. Det hadde blitt noe surr med bookingen så vi får to soverom og bad, men uten kjøkkenkrok. Uten bord og stoler og med kvelden rett rundt hjørnet får vi se om det virkelig finnes pingviner i pingvinbyen! Ved Bushy Beach er det en større guløye pingvinkoloni. Den beste tiden å se pingvinene er et par timer før det blir mørkt og nå i februar har de unger så da befinner ungene seg i redet mens foreldrene er ute for å fange fisk. Vi ser 4 pingviner som er ved redet sitt. De er så små og søte. Guløye pingvinene er ca 70 cm høye og veier ca 5 kg.


Vi kjøper med oss pizza fra Filadelfios. Kjempe god pizza, selv om vi går for det trauste, Meatlovers og ikke en med banan og blåskimmerost eller den med tranebær- og mintsaus. Jeg legger jentene, mens Lene og Marcus reiser for å se på den store kolonien med blå pingviner, verdens minste pingvinart. De blir kun 30 cm høye og veier bare ca 1 kg. De kommer tilbake og er veldig fornøyde etter å ha sett nesten alle de 166 pingvinene som man finner her, men er noe skuffet over at de ikke har fått lov til å forevige dem. Ergelig at ”proffene” får svi pga turistene som ikke har peiling på hvordan man slår av blitzen på kameraet... 

Vi legger nordøya bak oss


Mens det ennå er mørkt pakker vi bilen og gjør oss klar til å kjøre en time mot Wellington igjen for å ta ferja fra nordøya til sørøya på NZ. På 6 dager har vi fått et lite glimt av hva nordøya har å by på. Vakre strender, spennende landskap og utallige aktiviteter. Det er flere steder til vi gjerne skulle ha besøkt, men det blir ikke denne gang.


Sørøya er mindre befolket enn nordøya, men skal være vel så vakker så etter 3 timers ferjetur er vi klare for nye opplevelser. Vi kommer i land på Picton og setter kursen sydover. Vi kjører gjennom vinregionen, Marlborough, men tar oss ikke tid til en vinsmaketur nå da vi har flust av vindistrikter hjemme i Adelaide. 

Sykkelstativ formet som en hval!


Vi fortsetter til Kaikoura, en koselig liten sommerby med flotte fjell på over 2600 m i bakgrunnen. Det er få strender i verden som har en fjellkjede så nærme sjøen, med et myldrende liv ute til sjøs av hvaler, delfiner, sel, pingviner og albatross.

Havet er stille og vi skal på hvaltur med Whale Watch Kaikoura. Man får tilbake 80% av billetten hvis man ikke ser hval og med en treffsikkerhet på 98% burde det være mulig for Lene å se sin første hval. Vi husker en hvalfinne utenfor Dominica i Karibia og en fantastisk flott tur med lekende hvaler utenfor østkysten av Australia. Vi regner ikke med reprise på den turen, men litt mer enn en hvalfinne håper vi da på. 


Båten kjører utover og bruker undervanns mikrofon for å lokalisere hvalen. De hører lyder, men etter en stund blir det stille – noe som er et godt tegn for da er hvalen på vei opp for å puste. Med et er den… lange hvalen der. Blåser ut vann og vaker i vannskorpa.
Vi ser albatrosser som flyr forbi med et vingespenn på over 3 meter og delfiner som leker seg i vannet bak båten. En flott tur tiltross for en noe daff hval.


Så er det tilbake til Admiral Court Motell for kveldsmat, tøyvask og litt søvn. Motellet ligger bra til og er rent og greit, med fri internett og kort avstand til strand og hav.