Champagne, presist geysir og en gjenglemt pute

Vi legger Rotorua bak oss og kjører sydover mot Wellington. For siste gang skal vi trekke inn lukten av råtne egg når vi stopper i den geotermiske nasjonalparken Wai-O-Tapu litt syd for Rotorua. Wai-O-Tapu betyr "hellige vann", selvom vi får mest inntrykk at det er djevelen som regjerer her når vi leser navnene på kraterne; djevelens hus, djevelens badekar, djevelens blekkhus, men litt hyggeligere navn finner vi også som regnbuekrateret, opalbadekaret og ikke minst champagnekaret. Her har de en geysir som kan klokka, så hver dag kl 10.15 spruter den 20 m opp i lufta. Bakken er varm av de varme kildene som er overalt. Det er best å holde seg på stien hvis man ikke vil skolde beina.

Vi kjører videre og jeg finner plutselig ut jeg at har glemt igjen Tempurputa mi er fortsatt i leiligheten i Rotorua! Ehhh... Er vel ikke akkurat høy i hatten når vi må snu og kjøre tilbake samme strekket vi kom fra. Heldigvis var det flere episoder igjen på "Jul i Svingen" så jentene var opptatte og brydde seg ikke noe med at mor sørget for en time til i bilen... Jeg har slitt så med nakken her nede, så etter litt kiropraktorbehandlinger og en ny pute så er nakken blitt super. Tar ikke sjansen på noe annet enn å ha med puta på tur da. Denne gangen forlater vi Rotorua for siste gang!

Vi overnatter i Turangi, ørretbyen (les: tettstedet) over alle. Bor på ei hytte som passer best for fiskeelskere på tur enn for "byfolk" på landet. Mathea derimot synes hytta er kjempe fin og gratis internett kan veie opp for det meste.