På stranda i Glenelg

Glenelg er Adelaides svar på St. Tropez. Okay, ikke helt kanskje, men stedet har fine restauranter, dyre båter og iallefall byens mest populære strand.

Vi har vært noen turer dit og stranda er fin, man kan se og bli sett og livredderne gjør sitt beste for å for å være "Bondi beach light".

Vi parkerer alltid ved "HMS Buffalo", som i 1836 tok med seg de første europeiske immigrantene til Adelaide og som nå er gjort om til en restaurant. Glenelg ligger ca 20 min fra byen. Det går busser fra byen eller man kan da den gamle restaurerte trikken som går rett til stranda. For oss tar det ca 15 min med bil fra Semaphore.

Jenter koser seg på stranda i Barbie og Dora hettehåndklær som de fikk i julegave sendt fra Kreta. Håndklærne er flittig i bruk og passer godt på stranda når våte uv-tøy er blitt småkalde.

Haien kommer...

Siden vi egentlig holder på å vaske og pakke til den store avreisedagen så passer det seg å komme med noen innlegg som egentlig skulle sett dagens lys tidligere (det er jo begrenset hvor spennende det er med vaskebilder, men slapp av det kommer nok...).

To helger siden var nemlig Marcus og Lene på hvithaisafari. Lenger vestover fra Adelaide (en liten svipptur i australsk målestokk, altså en 7-8 timer i bil eller 40 min med fly) finner vi et av tre steder i verden hvor man kan dra på hvithaisafari. Marcus og jeg har tidligere sett hvithai utenfor Gansbaii (Cape Town) i Sør Afrika og det var en flott og spennende opplevelse.

Lene har ikke vært på hvithaisafari før så hun er lysten på å se disse enorme skapningene som er så fryktet av mange. Marcus hadde ingen super bilder fra forrige tur så han ønsker seg noen flotte haibilder. Jeg og jentene tar derimot livet med ro hjemme i Semaphore siden vi har fartet fra oss for en lang stund nå.

Lørdag ettermiddag reiser de med fly til Port Lincoln. Foruten å være kjent for hvithai så er Port Lincoln kjent for østers og at man kan bade med tunfisk. Nå er det ikke bading med tunfisk som står på programmet, men derimot å få hvithai som kan bli opptil 6 meter lange og veie inntil 2 tonn på kloss hold.

På de siste tre ukene har selskapet Calypso Star Charter sett hvithai på hver eneste tur, så det er stor forventning til turen. Marcus har gått til innkjøp av en foto"plastpose". Veldig skeptisk, men han synes ikke han kan kjøpe et undervannshus kun til denne ene turen. Posen holder vannet ute og det knipses i vildens sky!

Etter to og en halv times båttur fra Port Lincoln er man framme på Neptun Island. Tunfiskblod kastes overbord og buret gjøres klart for utsetting. Allerede mens sikkerhetsbriefen pågår kommer den første hvithaien for å undersøke agnet. En hvithai kan nemlig lukte en dråpe blod i et svømmebasseng så nesa er det ingenting galt med! Alle de 17 ombord får 45 min i buret (fire av gangen) og nok av haitid.

Med 9 forskjellige hvithaier fra 2,5 til 5 meter lange har dagen gitt valuta for pengene! Hvithaien er dessverre fryktet av mange, men vi får håpe flere og flere finner fasinasjon i dette fantastiske dyret.

Utrolige steinformasjoner, koalasti og Antarktis neste!

Remarkable Rocks 

Mesteparten av den vestre delen av Kangaroo Island består av en av sør Australias fineste nasjonalparker, Flinders Chase nasjonalpark. 

I 2007 ble dessverre deler av nasjonalparken ødelagt av brann, men nå begynner det sakte, men sikkert å vokse fram litt fra jorden igjen. Veien fra Rocky River hvor nasjonalparkens besøkssenter ligger og ut til the Remarkable Rocks er stilig med asfaltløype som brøyter seg gjennom landskapet. 

Vi har konkurranse om hvem som ser en kenguru, koala, slange eller echidna først. Ingen vinner, vi ser nemlig ikke noe annet enn et par papegøyer langs veien.

De utrolige steinene, Remarkable Rocks, ligger på et steinplatå som går 75 m ned til havet. Vi leker at vi er i løvens gap, oppe i en båt og inne i en hule. Små og store synes formasjonene er fantastiske og morsomme. Helt utrolig hvordan vannet har formet steinene. Vi skuer ut over det knallblåe Sørishavet og det er rart å tenke på at hvis man fortsetter sørover vil man tilslutt ende opp i Antarktis. Ikke rart det var småkaldt å bade på Vivionne Bay da!

Vi kjører videre til fyrtårnet Cape du Couedic fra 1906. Derfra tar vi en liten spasertur ned til Admirals Arch, en naturlig bue formet av havet. (Hvis man har små ben som fort blir slitne anbefales det  å ta vogna med helt til dit man går trappene ned).  På veien ned passerer vi en koloni med New Zealandske seler. De er litt mer aktive enn de sine australske søskenbarn, sjøløvene på Seal Bay. Vi er heldige med vinden så stanken fra selene river oss ikke for mye i nesa.

Ikke langt unna der vi bor er det en koalasti, Hanson Bay. Deler av familien var på koalatur der kvelden i forveien og hadde hatt en fantastisk flott tur hvor de hadde sett mange aktive koalaer. Vi tok derfor både en ettermiddags- og en morgentur for å se på koalaene oppe i trærne. 

Koalaene lever på en diett av eukalyptusblader. Disse bladene er så næringsfattige at koalaene sover i opptil 20 timer i døgnet . En skal ha litt flaks med andre ord for å se de i aktivitet. 

"Er ikke jeg skjønn eller??"

Vi ser ei mor med to unger og ungene er som unger flest, de har vanskelig for å sitte stille. De klatrer opp og ned stammen og utforsker trærne de sitter i. Den ene ramler neste ned da den ikke får tak i selve stammen, men kun litt bark. Heldigvis for han og rumpa hans går det bra og han klarer å hente seg inn igjen. Langs koalastien finner vi mange wallebyer (små kenguruer) og flere fargerike papegøyer.

Man skal tidlig krøkes, som god fotograf skal bli...

Turen tilbake til fergen går på nordsiden av øya. Vi stopper og foreviger Snelling Beach fra toppen på Constitution Hill. 

På Stokes Bay tar vi et lite stopp og går gjennom en 20 meter lang tunnel for å komme fram til stranda. I ettertid har vi hørt at det kan være giftige slanger der, men de så vi heldigvis ikke noe til... Vi spiste deilig lunch på Rock Pool Café.

En av kenguruøyas beste svømmesteder er Emu Bay. Den 5 km lange, kritthvite stranden omkranset av sanddynene var vel verdt et besøk. Artig å kunne kjøre bilen rett ned på stranda og parkere akkurat der man hadde lyst, men uvant å skulle se seg for etter biler før man går ut for å bade!

Kenguruøya er Australias svar på Galapagosøyene.  Men i tillegg til vakker natur og mye dyreliv finner vi her deilig mat og godt drikke. Vinrankene står i rekke på rekke og skal forhåpentligvis sørge for at flere enn oss får gode dråper i glasset. 

Knall og fall på sandbrett

Surfejenta!

Alle der hjemme forteller oss om all snøen som ikke bare falt i fjor, men har fortsatt å lave ned i uante mengder. Her sitter vi da lissom med sol og sommer, bade- og soletemperaturer, kjenner svetten siler og tenker hvit vinter er ikke så ille, men ganske koselig i grunnen. Det er riktignok lite snø i området, men i Little Sahara på Kangaroo Island kan man kjøre på sandbrett i steden for å kjøre snøbrett.

I stekende solskinn begir vi oss bort og opp i sandørkenen. To skritt fram og iallefall et tilbake, tungt å gå oppover, men det går da framover. Marcus og jentene går mot toppen sammen med kusinene, Lene og Nina. 

"Au, au, rompa mi" sa Lene da

Lettere på sand enn snø, ingen brekte håndledd iallefall!

Jeg har tatt på meg fotografrollen og knipser i vildens sky. Det er moro nå når filmrullens tid er forbi og man virkelig kan knipse i vei og håpe noen bilder blir supre. Så etter ca 400 bilder er det flere jeg ble ganske fornøyd med.

Gøy og slitsomt!

På sandbrett er det noen regler som gjelder (iallefall uskrevne ;-)) - ikke ha munnen oppe, ikke bremse med føttene (mens du har munnen oppe), prøv å ikke falle (sand er absolutt ikke det samme som nysnø), voks, høy solfaktor og helst solbriller. 

Gamle kunster er ikke som nye...

Er man ikke interessert i sandbrett så kan man få tiden til å gå med å gjemme sandalene sine i sanden...

Heldigvis har Oda merket hvor sandalene var :o)

Etter all sanden var det deilig med et bad på Vivonne Bay.

Kangaroo Island - en godt bevart hemmelighet

Ikke bare kenguruer på kenguruøya ;-)

Sist uke reiste vi noen dager til Kangaroo Island (eller KI som de lokale sier). KI er Australias tredje største øy og en av landets best bevarte hemmligheter. Et par timer i bil og nesten en time i ferge tar det å komme seg fra Adelaide til KI, eller kenguruøya som vi oversatte den til. 

Øya har det meste av hva australske natur har å by på fra bratte klipper til idylliske bortgjemte hvite strender, New Zealandske seler og australske sjøløver, kenguruer, små pingviner og døsige koalaer. I tillegg kan man støte på noen giftige slanger og edderkopper og noen ikke så giftige øgler. 

Seal Bay - australske sjøløver

Vi kjører tvers over øya fra Penneshew hvor fergen har tatt oss i land til Flinders Case nasjonalpark på vestsiden av øya. Vi tar sydsiden bortover og stopper ved Seal Bay som er en av hovedattraksjonene på øya. Vi blir med på en guidet tur på stranda som er en del av et naturreservat. Det er viktig at de australske sjøløvene får være i fred så man får ikke gå for nærme dem, men denne lille karen her var nyskjerrig og lurte på hvem disse rare menneskene var (det var selvsagt derfor han ikke var så opptatt av vår gruppe). 

De fleste av sjøløvene lå og sov. De tilbringer tre dager til havs for å fete seg opp og de neste tre dagene til å sove på stranda. Et forholdsvis bedagelig liv så lenge de ikke blir spist av en hvithai på veien... 

Vi bodde på Kangaroo Island wilderness retreat, som ligger helt vest på øya. Et greit sted med en kjempe god restaurant. Skal man reise til KI bør man ha minimum to overnattinger og gjerne ha en på vestsiden av øya og en i "hovedstaden" Kingscote eller Penneshaw slik at man får med seg en pingvintur der som gjerne foregår i 20-22 tiden. 

Bor man bare på vestsiden er det vanskelig å få til en pingvintur. På kenguruøya anbefales det ikke å kjøre bil etter mørkets frembrudd, noe man skjønner når man ser alle dyrene langs veien som dessverre er drept av kjøretøy. Det er ikke uten grunn at man får kjøpt kokebok med oppskrifter fra dyr som er ihjelkjørt. 


Der vi overnattet hadde vi flere wallabyer (små kenguruer) og noen kenguruer. Denne karen tok seg like godt en tur inn og lurte på hvor det var servering... 

"Her så det spennende ut!
Tror jeg tar meg en tur inn jeg..." 

Spent på hva for noe mer vi gjorde på KI? Fortsettelse følger... 

GODT NYTTÅR!!!

2011 er godt i gang, men siden internetten verken er stabil eller god her på den andre siden så har nye innlegg latt vente på seg… 

Nyttårsaften ble feiret i ro og fred hjemme i leiligheten (iallefall for oss). Etter å ha hatt en varm dag i forveien og dertil varm natt (30 c på soverommet natterstid er litt i varmeste laget… - da er det kjipt når airconen ikke fungerer) var det greit med noen timer ved bassenget. Det skulle være fyrverkeri ute på piren ved midnatt og Røde Kors var på plass tidlig på dagen. Ikke uten grunn skulle det vise seg. En fyr gikk nemlig amok på plassen rett utenfor oss i 16 tiden. Blodet rant og politi og ambulanse kom i full fart. Fyren ble bandasjert, men stakk av og hoppet opp og ned på en bil som stod parkert bortenfor her. Politiet etter og fikk på han håndjern og strippet han fast i ambulansen… Nok action for den siste dagen i året.

Vi lurte fælt på hva bileieren ville si... 

Folk valfartet til tettstedet vårt Semaphore og vi hadde virkelig kongeplasser fra verandaen vår. Jentene ble vekket litt før kl 24, Oda litt trøtt, mens Mathea hoppet og danset og koste seg kjempe masse. Vi ååååå’et og oooooi’et oss etterhvert som den ene fine raketten etter den andre ble skutt opp. Vi syntes vi hadde et supert fyrverkeri rett utenfor døren.

Vi takker familie, venner og kjente for året som har gått og gleder oss til å se dere igjen i 2011. 2010 har vært et spennende år for oss. Fra sykdom til sykdom i første halvdel av fjoråret så har Australia oppholdet gitt oss det vi håpet på. En rolig og frisk hverdag med mange opplevelser og gode dager. Borte er bra, men hjemme er best. Vi sees til våren (eller høsten som vi sier her down under). 

GODT NYTTÅR!!

Helt på druen...

Sist helg hadde vi besøk av en tidligere treningskompis, Alexander.  Han er også ganske glad i edle røde dråper så hva var vel bedre enn å ta en tur til Barossa valley? Siden det i tillegg skulle være sommerens varmeste dag (38,2 c) så passet det godt å ta den times lange kjøreturen for å "avkjøle" seg litt blant vinrankene. Vi valgte oss ut de vingårdene vi kjenner fra Norge og forventningen var stor da vi parkerte utenfor vingården til Wolf Blass.

Ørnevingene som vi kjenner fra emblemet til vinprodusenten stod støtt på en statue utenfor hovedbygningen. Vi smakte på rødvin i ulike priskategorier dvs fra midt på treet og oppover.

Den dyreste var en Platinum Label som smakte helt fortreffelig, men det burde den også når det selges for to tusen kroner flaska i Europa. Vår favoritt til en litt mer normal pris er Gold Label Shiraz Viognier. Den skal være på vei til Skandinavia. En utrolig god vin som absolutt kan anbefales!

Litt kjedelig med vingårder...

Alexander var fornøyd med dagens
kulturelle innslag

Forventningene var høye og stemningen var munter da vingården Penfolds ble besøkt. Men ingen av vinene der nådde opp i Wolf Blass klassen.

Ja, ja... vi husket igjen Peter Lehmann og hans kunstinspirerte viner så da passet det godt at denne ikke var langt unna. Deilige dråper der også, men fortsatt ikke Wolf Blass.

Jacob's Creek har vært kåret til Sør Australias turistattraksjon og Jacob's Creek vinene er alltid gode. Vi begynte å bli (ikke Marcus som var sjåfør da) i farta så det var på tide med litt lunch i magen. Veldig god pizza og deilige dråper etterpå. Mmmm....

Jacob's Creek på rekke og rad

I vår lille uhøytidlige vingårdkonkurranse stakk Wolf Blass helt klart av med seieren. De var best på alle vinene vi smakte, Jacob's Creek og Peter Lehmann fulgte deretter før en forholdsvis klar jumboplass til Penfolds. 

And the winner is... Wolf Blass!

Barossa valley er virkelig en turistattraksjon - en tur anbefales alle som liker god vin!!