Lavt tåkedekke og en travel liten hovedstad

Vi lar ørreten svømme sin egen sjø og gleder oss til å kjøre ørkenveien gjennom Tongariro nasjonalpark. Himmelen er blå når vi reiser og vi ser fram til å se noen snødekte fjell i det fjerne. Vulkanfjellet Ruapehu på 2797 m stikker opp fra tåkeheimen, men jo lenger over på fjellet, jo tettere blir tåka. Vi får dessverre ikke se vulkanen Ngauruhoe på 2287 m som er mest kjent som Mt Doom i Ringenes Herre triologien.  Det er den eneste av vulkanene i nasjonalparken som virkelig ser ut som en vulkan med perfekt konisk form. Nå står det ikke på å kjøre gjennom nasjonalparken og vips så var vi på landet igjen. 

Hovedstaden Wellington er ingen storby. Den har kun 164 000 innbyggere. Filmregissør Peter Jackson har vært med på å sette byen på filmkartet med sine tre Ringenes Herre filmer. Neste måned starter filmingen av Hobbiten, som vi gleder oss til kommer på lerretet. 

Vi deler oss slik at vi store jentene drar på shopping, mens Marcus og de minste jentene er litt mer kulturelle. Først tar de den røde banen opp til den botaniske hagen og så ned igjen for å gå på museet  Te Papa. Der klarer så vidt små og store å løsrive seg fra puslespill, simulering av jordskjelv, verdens største blekksprut og det å gå inne i en blåhvals hjerte. Et spennende museum som virkelig kan anbefales og spesielt hvis man ikke er glad i shopping!

Wellington har ikke flust med overnattingssteder fikk vi erfare så vi måtte kjøre 45 min tilbake igjen for å finne ledig motell. Veldig kjedelig, men sånn kan det gå når man ikke har lagt detaljerte planer på forhånd. Jentene var glade for å slippe ut av bilen og kunne hoppe og sprette litt. 

Champagne, presist geysir og en gjenglemt pute

Vi legger Rotorua bak oss og kjører sydover mot Wellington. For siste gang skal vi trekke inn lukten av råtne egg når vi stopper i den geotermiske nasjonalparken Wai-O-Tapu litt syd for Rotorua. Wai-O-Tapu betyr "hellige vann", selvom vi får mest inntrykk at det er djevelen som regjerer her når vi leser navnene på kraterne; djevelens hus, djevelens badekar, djevelens blekkhus, men litt hyggeligere navn finner vi også som regnbuekrateret, opalbadekaret og ikke minst champagnekaret. Her har de en geysir som kan klokka, så hver dag kl 10.15 spruter den 20 m opp i lufta. Bakken er varm av de varme kildene som er overalt. Det er best å holde seg på stien hvis man ikke vil skolde beina.

Vi kjører videre og jeg finner plutselig ut jeg at har glemt igjen Tempurputa mi er fortsatt i leiligheten i Rotorua! Ehhh... Er vel ikke akkurat høy i hatten når vi må snu og kjøre tilbake samme strekket vi kom fra. Heldigvis var det flere episoder igjen på "Jul i Svingen" så jentene var opptatte og brydde seg ikke noe med at mor sørget for en time til i bilen... Jeg har slitt så med nakken her nede, så etter litt kiropraktorbehandlinger og en ny pute så er nakken blitt super. Tar ikke sjansen på noe annet enn å ha med puta på tur da. Denne gangen forlater vi Rotorua for siste gang!

Vi overnatter i Turangi, ørretbyen (les: tettstedet) over alle. Bor på ei hytte som passer best for fiskeelskere på tur enn for "byfolk" på landet. Mathea derimot synes hytta er kjempe fin og gratis internett kan veie opp for det meste.

Kiwier, maorier og råtne egg

Det ligger en sterk eim av svovel over hele Rotorua by. Vi bor på motellet Sport of Kings med verdens mest hjelpsomme og hyggelige eiere! Det er mye å se og gjøre i Rotorua, men med få dager må man velge sine besøk med omhu. Siden Marcus ennå ikke har sett en platypus var ønsket om å se en kiwi stor (det er ikke frukten kiwi han ønsker å se, men en fugl!). Fuglen som er nasjonalsymbol på New Zealand er utrydningstruet og veldig sky.

Sånn ser en kiwi ut! Noen kiwier er flinkere til å posere enn andre...

I Rainbow Springs Nature Park jobber de med å reintrodusere fuglen. Parken er fint laget og spennende spesielt for små barn da vi ser store flokker av ørret, ender og mange forskjellige fugler. Oda lurer hele tiden på hvor vi kan se den berømte kiwien? Jentene har fått hvert sitt kiwikosedyr og det skal bli spennende å se den på ordentlig. Og etter en rundtur kommer vi fram til bygget de holder til i. Vi må være stille og det er mørkt der inne. Kiwiene er vanskelig å se så jentene synes det er litt i kjedeligste laget. Besøker man parken på kvelden kan man derimot se de ute.

Siden vi er i naturparkhjørnet fortsetter vi til Paradise Valley Springs Wildlife park. Her er hovedattraksjonen å få klappe løveunger. Mathea er fra seg av begeistring og gleder seg sånn til et nærmere bekjentskap med løvene.

Kjekt å vite at man ikke skal putte fingrene i munnen på løven... 

Det viser seg at den som kan klappes nå er en hunnløve på 7 mnd. Den er ikke like liten som de vi har sett på brosjyren, men om vi kommer igjen om 3 mnd da kan vi klappe noen bitte små løveunger...

Oda: "Klappe en løve? Neeeei, det er skummelt"

Så lenge har vi ikke planer om å bli på NZ, så da får vi heller satse på en tur til Sør-Afrika før jentene blir voksne! Vi rusher gjennom parken og synes de store løvene i Kristiansand har et flottere område å boltre seg på enn her. Et esel, noen alpakkaer, ender og hjorter senere er vi klare for et kulturelt innslag.

Noen er skap til å være maori!

Det er ulike maorishow man kan oppleve. Vi har valgt oss ut en dagforestilling siden vi reiser med små barn. Te Puia. Maorikulturen står sterkt i Rotorua og selv om slike forestillinger kan være ganske kommersielle så gir de oss et lite innblikk i hvilke tradisjoner de har. Nesegnikking er maorienes måte å hilse på hverandre. De danser, synger og det hele er litt i høyeste laget synes Oda som sitter med fingrene i ørene. Storesøster sitter derimot som et tent lys.

På området finner vi i tillegg flere geysirer, kokende gjørmehull og varme kilder. Det stinker råtne egg og oser varm damp. Pohutu er den mest kjente geysiren. Ryktene går om at den har utbrudd flere ganger i timen så vi smører oss med tålmodighet og venter og venter og venter... Tilslutt begynner geysiren Prince of Wales' Feathers å bruse med fjørene som er et tegn på at Pohutu snart skal ha sitt utbrudd. Med varmt vann som sprutes 30 meter opp i luften er naturkreftene voldsomme og fantastiske.

Oda mister "pinnen sin" ned i den boblende elven og blir så sint som bare hun kan bli.

Det er ikke alle som er SÅ søte når de er sinte!

Flotte strender og en stinkende by

Vi plukker opp leiebilen og legger storbyen Auckland bak oss. Været er grått, men det er meldt noen solglimt fra ettermiddagen av så vi satser på at så snart vi kommer oss til området Coromandel og Hot Water beach, utenfor den lille sommerbyen Hahei, vil solen atter skinne på oss.  Vi ønsker oss noen flotte strender før turen går videre gjennom sauegårder og tropisk regnskog.  

Solen titter fram og varmen møter oss når vi kommer til Hot Water beach. Det er lavvann og stranda er en turistattraksjon i seg selv. Med spade under armen er hordene av små og store målbevisst på vei til den delen av stranda hvor man kan grave seg et hull og få et ferdig oppvarmet spabad. Eller man kan gjøre som oss, overlate gravingen til noen andre og benytte oss av et ferdig gravd hull. Vannet er i overkant varmt så vi velger å avkjøle oss i havet isteden. 

Litt dårlig planlegging har gjort at vi ikke har et sted å sove for natta så vi må etter en stund pakke sammen og bruke litt tid på å finne et sted. Ender opp på Tairua Beach Villa Backpacker, enkelt, litt varmt, men greit nok til en rimelig penge.

Vi våkner opp til sol og skyfri himmel og det frister med enda mer strand og badeliv. Vi fortsetter til Lonely Planets godt bevarte hemmelighet  Opoutere og lurer på om den enda er en bevart hemmelighet siden den er publisert i alle reiselystnes ”bibel”. 

Etter et kvarters gåtur gjennom flott skog kommer vi til en fantastisk lang og hvit strand med nesten ingen andre. Så stranden er en ganske godt bevart hemmelighet, som er verdt å få med seg.  

Strømmene i vannet kan være sterke så vi holder oss nærme den finkornede sandkanten. Jentene er opptatt med skjellplukking, tegne i sanden, Marcus tar bilder og vi større jentene bader, skravler og soler oss.

Da vi har fortsatt flere timer igjen før vi er framme i Rorotura så det er bare å pakke sammen og ”hit the road” igjen. Lene begynner å bli lei av ørten timer med ”Jul i Svingen”. På to dager har de kommet til episode 15 så det er bare et par lange etapper igjen før hele julekalenderen er pløyd igjennom. Vi kjenner lukta før vi ankommer Rotorua. Svovelbyen som stinker råtne egg, men som er en av New Zealands største turistmål. Her er det varme kilder og maorier som gjelder..

Høyt og tøff i Auckland

I går kveld kom vi fram til Auckland, den største byen på New Zealand og befinner oss nå nesten så langt unna Norge som det går ann å komme før man er på hjemvei igjen (noe vi ikke er - ikke ennå, men snart!). Nesten en tredjedel av befolkningen på NZ bor i Auckland. Byen ligger på 60 vulkaner og i hotellbrosjyren på Celestion Waldorf Apartments Hotel hvor vi har en fin leilighet finner vi beskrivelse av vi skal gjøre hvis det blir jordskjelv. Det anbefales ikke å være i nærheten av vindu eller befinne seg i heisen, men heller søke tilflukt under spisestuebordet. Kjekt å vite, selvom man antakelig ikke får testet det ut (og godt er det!).

Storbysightseeing med litt smågrinete jenter er alltid stas, så dagen har vært super! Oda fikk veltet jucien sin over kusine Lene så hun måtte tilbake på hotellet og skifte. Et skift senere er derimot tøffe Lene klar for litt adrenalinrush.

Vi tar heisen opp i det høyeste tårnet på den sørlige halvkule, Sky Tower, som er verdens 12 høyeste tårn. Tårnet som stod ferdig i 1997 er 328 m høyt. Vi var først oppe og kikket ut fra det 186 m høye observasjonsdekket før vi tok heisen videre til Sky deck på 220 m. Forskjellen var vel ikke SÅ stor, så vi tok heisen ned til observasjonsdekket igjen.

Utsikten utover byen er flott fra et fugleperspektiv, men vi var vel så spente på gærne Lene som skulle ta et Sky jump fra 194 m...

Jeg har jo mer enn nok med å ta heisen opp i uante høyder og når man da frivillig betaler for å kaste seg ut et par  hundre meter over bakken så får tanta heller stå der klam i hendene, men klar med kameraet for å forevige hoppet en gang for alle. Lene er super tøff og synes det var så moro at hun like godt gjorde det hele frivillig en gang til!

To små og ei stor jente er enige om at Lene er og må være gæren!

Vi går videre til Albert park som vi så lå så grønn og fin fra Sky Tower. Her er det enorme trær og fine blomster.

På kvelden tar Lene og Marcus seg en tur ut for å fotografere Auckland by night...

Manly, shopping, bading og besøk

Siden internetten vår har vært ganske ustabil i det siste er ikke turen til Sydney helt blogget ferdig før en ny tur er begynt. Bildene fra Manly ligger godt bevart i Semaphore, men noen nattbilder fra Sydney og operahuset får erstatte strandliv og shopping...

Søndagen vi var i Sydney tok vi fergen ut til Manly. Sydney er kjent for sin Bondi beach, men veldig mange foretrekker heller å ta turen til Manly. På søndager er det familiedag og da betaler man kun AUD 2,50 (ca kr 15,-) pr voksen for et dagskort og da reiser et barn gratis. Kan benyttes om hverandre på buss, trikk, ferge etc. Kjempe flott!! Ulempen er at fergene er stapp fulle med alle de andre familiene som også benytter seg av tilbudet. Vi føler at vi er en del av en kuflokk som føres inn på fergen.

Halvtime senere går vi i land på Manly og begir oss nedover gågata. Matheas solbriller var sporløst borte før vi dro, så nye solbriller står på ”må-ha” lista før standa kaller. Ikke bare fine solbriller her, men masse flotte surfeklær også, så vi håper på en flott sommer hjemme i nord også, så vi kan få brukt alt det fine sommertøyet!

På stranda i Manly føler vi at vi ligger som sild i tønne. Fin strand ja, men SÅ mange mennesker da!! Det begynner å blåse opp så vi går nedover mot stranda ved fergen isteden. Den er liten og ikke akkurat så fin, men vi bader og leker litt i sanda før vi skal treffe gamle kjente. Vi har en flott ettermiddag og kveld sammen med lille Markus, Ely og Kent. Først kjempe god pizza, deretter skravlings hjemme hos de på Manly. Kent og jeg vokste opp like ved hverandre i Åsen og det er gøy når man treffes etter 15 år og finner tonen så godt.

Våre siste timer i Sydney blir benyttet til enda litt mer shopping og en tur opp i Sydney Tower. Tårnet rager 305 m til værs og gir oss en fin oversikt over byen. Sydney er en fantastisk flott by som absolutt bør besøkes. Vi skulle gjerne hatt flere dager og reiser mer enn gjerne tilbake!

Operahuset, den botaniske hagen og The Rocks

Operahuset i Sydney er verdens mest berømte operahus. Dansken Jørn Utzon vant arkitektkonkurransen om å tegne byens operahus i 1957. Fra 1959 til bygget stod ferdig i 1973 var krangler og overskridelser hovedtema som til slutt gjorde at Utzon måtte trekke seg fra hele ferdigstillelsen. Han døde i 2008 og fikk dessverre aldri oppleve bygget som han ble så berømt for, men det har gjør derimot over 1 million turister hvert eneste år.

Vi tar banen ned til Circular Quay og får øye på operahuset og Harbour bridge rett før vi skal gå av toget. Operahuset er imponerende på avstand og vi er nesten redd magien skal forsvinne når man kommer nærmere. Operahuset er veldig flott, men jeg foretrekker det faktisk litt på avstand enn helt nærme. De svenske flisene er ikke like hvite i virkeligheten og man mister mye av den fantastiske formen og lyset som operahuset har når man kommer nærme. Seilene eller skjellene som jentene syntes det ser ut som er virkelig flotte. På avstand ser det ut til at alt er bundet sammen til ett, men det er det ikke.

Jentene og jeg setter oss på trappa for å bli foreviget foran operahuset og det tar ikke mange minuttene før en gjeng med kinesere gjerne vil ha oss blåøyde med på noen av feriebildene sine. Så de knipser i vei og synes Mathea er nydelig og Oda er søt selvom hun er kjempe sjenert og synes de er litt i overkant interessert i bilder sammen med oss.

Ved siden av operahuset ligger den botaniske hagen som ble anlagt i 1816. Her blir vi oppfordret til å trå på gresset, lukte på rosene og kjenne på trærne. Det er utendørs kino og med utsikt til operahuset og Harbour Bridge så kan man vel ikke ønske seg noe mer? Vi går bort til Mrs. Macquaries Point for å få noen fine bilder og nyte en is i varmen.

Når man befinner seg nede ved Circular Quay er et besøk i The Rocks også et must. Stedet hvor de første europerne etablerte seg når de flyttet hit på 1800-tallet.

Fra å være kjent for fyll, prostitusjon og kriminalitet så fikk området på 1970-tallet sin kultstatus og ved å restaurere og pynte på fasaden har stedet blitt vel verdt å få med seg. Små butikker og utendørsmarked gjør The Rocks til et sted man kan kikke, kikke og shoppe.

Noen har nye støvler med seg hjem, andre ikke...

men kjærlighet på pinne og blå tunger fikk de begge...